Beskrivelse: Westphalian Dachsbracke
Westfalsk dachsbracke er en liten til middels stor jakthund som opprinnelig kommer fra Tyskland, nærmere bestemt Westfalen-regionen. Denne rasen er spesielt utviklet for sporing av såret vilt og småviltjakt, og den kjennetegnes ved å være utholdende, modig og vennlig. Med sitt karakteristiske, langstrakte utseende og korte ben, ligner den på en blanding av dachs og bracke, noe som også gjenspeiles i navnet. Westfalsk dachsbracke er kjent for sitt lojale, vennlige gemytt, og takler familielivet godt – så lenge den får dekket sitt behov for mosjon og mentale utfordringer. Den har et sterkt jaktinstinkt, men kan fungere bra som familiehund for aktive eiere som setter pris på utendørsliv. Rasen er generelt lettstelt, enkel å trene og har et moderat aktivitetsbehov sammenlignet med andre jakthunder.
Westphalian Dachsbracke vurderinger
Egenskaper
Westfalsk dachsbracke er en mellomstor jakthundrase med opprinnelse fra Westfalen-regionen i Tyskland. Denne rasen tilhører grenen av støvere, spesielt utviklet for jakt på småvilt som hare og rev i ulendt terreng. Fysisk sett har Westfalsk dachsbracke en kraftig, men langstrakt kropp, korte ben og tydelig brystkasse. Hodet er harmonisk formet med middels store, hengende ører. Pelsen er kort, tett og hard, og kan variere fra rødbrun til gulbrun med sort sal og små, hvite tegninger på brystet eller potene.
Rasen ble først anerkjent i slutten av 1800-tallet og har blitt brukt i generasjoner av tyske jegere på grunn av dens evne til å følge spor over lange avstander og dens gode nese. Westfalsk dachsbracke har et nysgjerrig og modig vesen kombinert med en bemerkelsesverdig utholdenhet. Den er kjent for sin lojalitet overfor eieren og familie, men kan ofte være reservert eller skeptisk til fremmede. Hunden er ikke aggressiv, men kan være litt sta, noe som stiller krav til konsekvent og tålmodig oppdragelse.
Som familiehund er Westfalsk dachsbracke ofte vennlig, så lenge den får brukt energien sin og stimuleres mentalt. Rasen trives spesielt godt i et hjem hvor den får nok fysisk aktivitet og kan gå på tur i variert terreng. Dette er ingen typisk selskapshund; den trenger meningsfylte oppgaver, og best trives den sammen med en eier som trives ute og gjerne jakter.
Sammenlignet med andre støvere har Westfalsk dachsbracke som regel et lettere temperament, men jaktinstinktet er sterkt. Det anbefales å ha et inngjerdet område dersom den skal slippe løs. Helsemessig er rasen robust og har sjelden alvorlige genetiske problemer, men på grunn av den lange ryggen kan risikoen for ryggplager være til stede. Med riktig stell kan denne trofaste, energiske jakthunden være en verdifull følgesvenn i mange år.
Utseende
Westphalian Dachsbracke er en tysk hunderase med et svært karakteristisk utseende som kombinerer egenskaper fra både drivende hunder og dachs. Rasen er relativt liten, med en skulderhøyde på omtrent 30–38 cm og en vekt mellom 16 og 18 kilo, noe som gjør den robust og solid uten å være tung. Kroppen er rektangulær og langstrakt, noe som skyldes dens dachs-aktige arv, men den er likevel kraftig bygd og godt muskelsatt. Dette gir hunden stor bevegelighet i ulendt terreng og gjør den til en ypperlig jakthund for drivjakt på hjort, rev og hare.
Hodet på Westphalian Dachsbracke er middels bredt med markert stopp, lange hengende ører og et tydelig uttrykk av vennlighet og årvåkenhet. Øynene er mørke og gir hunden et intelligent og livlig uttrykk. Snuten er relativt lang og rett, og nesen er som regel sort. Tennene har et komplett saksebitt. Halsen er middels lang og kraftig, noe som understreker den robuste bygningen.
Pelsen er tett, grov og glatt, noe som gir god beskyttelse mot vær og vind, spesielt under jakt. Den er middels kort, men ikke for myk. Fargen er vanligvis rød til gul med sorte sadler eller mantel, ofte med hvite markeringer på bryst, poter, snute og hale. Disse hvite tegningene gir ofte contraster som gjør hunden lett å se i skogen under jakt, noe som er et stort pluss for jegere.
Beina er korte i forhold til kroppen, men sterke og rette, og føttene er kompakte med harde tredeputer, tilpasset for å tåle mye bevegelse i variert terreng. Halen er middels lang og tykk ved roten, og bæres lavt eller rett ut fra kroppen. Den har gjerne en hvit spiss, som også hjelper med synlighet under jakt.
Samlet sett er Westphalian Dachsbracke en harmonisk og funksjonell hunderase, utviklet for utholdenhet, styrke og driftssikkerhet i krevende jaktmiljøer, samtidig som dens karakteristiske lange kropp og korte bein gir den et unikt og sjarmerende utseende.
Historie
Westphalian Dachsbracke er en liten, robust drivende hunderase med dype røtter i Tyskland, og har en interessant historie som strekker seg flere hundre år tilbake. Historien om rasen kan spores til Westfalen-regionen i det vestlige Tyskland, hvor den ble utviklet som en jakthund tilpasset det kuperte og skogkledde landskapet. Rasen regnes som en direkte etterkommer av den større tyske bracken, spesielt Deutsche Bracke, som har vært brukt i sporjakt og viltjakt siden middelalderen.
På 1800-tallet oppstod behovet for en mindre, mer smidig jakthund som kunne ta seg frem i tett underskog og trange revirmiljøer. Eierne av de større brackene krysset derfor disse med dachshunder, som var kjent for sin lave fysikk og evne til å arbeide i huler og tett vegetasjon. Resultatet ble Westphalian Dachsbracke, en rase med korte bein, lang kropp og usedvanlig god luktesans. Dette gjorde den spesielt egnet til å spore og drive småvilt som hare og rev, samt til å finne skadeskutt vilt.
Rasen fikk raskt popularitet blant vesttyske jegere, og den ble verdsatt for sitt vennlige, men energiske temperament, samt sin standhaftighet i krevende terreng. Først på 1900-tallet ble rasen gradvis formalisert, og i 1910 ble Westphalian Dachsbracke offisielt anerkjent som egen rase med en klar rasestandard. I dag er det den minste av alle bracke-rasene fra det kontinentale Europa, og selv om den er relativt sjelden utenfor Tyskland, har den beholdt sin status som en dyktig arbeidshund i hjemlandet.
Westphalian Dachsbracke sitt utseende, med sterke ben, langstrakt kropp og lav høyde, reflekterer rasens opprinnelse og funksjon som sporhund. Den lange historien og utviklingen har også vært med på å gi rasen dens rolige og tillitvekkende vesen, samt egenskaper som gjør den til en god familiehund og ledsager for jegere.