Beskrivelse: Sankt Bernhardshund
Sankt Bernhardshund, ofte kjent som Saint Bernard, er en stor og kraftig hunderase som opprinnelig stammer fra Sveits og Italia. Rasen er mest kjent for sitt arbeid som redningshund i Alpene, spesielt med å finne og hjelpe forsvunne reisende i snørasområder. Sankt Bernhardshunden har et rolig, vennlig og tolmodig temperament, noe som gjør den svært populær som familiehund. Den er kjent for sin lojalitet og hengivenhet til familien, og kommer som regel godt overens med barn. Hunden trenger moderat aktivitet, men setter også pris på å slappe av sammen med familien. Pelsen er tett og beskyttende, og krever jevnlig børsting for å holde seg ren og flokefri. Til tross for sin størrelse, er denne rasen ofte mild og forsiktig, men på grunn av sin størrelse bør man ha litt erfaring med store hunder.
Sankt Bernhardshund vurderinger
Egenskaper
Sankt Bernhardshund, ofte bare kalt St. Bernhard eller Bernerhund, er en stor og kraftig hunderase kjent for sin imponerende størrelse, vennlighet og lojalitet. Denne rasen har sitt opphav fra de sveitsiske og italienske alpene, hvor de ble brukt som redningshunder på det berømte Saint Bernard-passet. Sankt Bernhardshundens viktigste egenskaper er dens snille temperament, tålmodighet, og evne til å fungere som både familiehund og redningshund.
Sankt Bernhardshunden er berømt for sin tålmodighet og lojalitet overfor mennesker, og er spesielt kjent for å være svært barnevennlig. Den har et mildt vesen, er rolig og vennlig, og kan dermed passe godt inn i en familie med barn, så lenge den får nok plass og riktig mosjon. Rasen har imidlertid et sterkt beskytterinstinkt som gjør den til en god vakthund, selv om den sjelden er aggressiv. Sankt Bernhardshunden er ikke bare en hengiven hund, men også intelligent og lettlært, men kan likevel være noe sta, noe som krever tålmodighet og konsekvent oppdragelse.
Sankt Bernhardshundens størrelse kan imidlertid være utfordrende. En voksen hann kan veie opptil 90 kilo, og denne vekten krever ikke bare et robust hjem, men også styrke fra eieren til å håndtere hunden. Rasen er generelt rolig innendørs, men på grunn av dens størrelse og styrke trenger den nok plass til å bevege seg fritt, gjerne med tilgang til hage. Det daglige aktivitetsbehovet er moderat, men lange turer og muligheter for lek i trygge omgivelser er viktig for at hunden skal holde seg sunn og glad.
Sankt Bernhardshunden har et tett og værbestandig pelsverk som krever regelmessig vedlikehold. Børsting bør gjøres flere ganger i uken, spesielt i røyteperiodene om våren og høsten. Rasen kan ha både korthåret og langhåret pels, og uansett variant er stell viktig for å unngå floker og hudproblemer.
Rasen er utsatt for visse helseproblemer knyttet til stor hund: hofteleddsdysplasi, albueproblemer og hjertesykdom forekommer, i tillegg til risiko for magedreining. Gjennomsnittlig levealder ligger rundt 8-10 år, noe som betyr at eieren må være forberedt på relativt kort levetid sammenlignet med mindre raser.
Sankt Bernhardshunden er kort sagt en kjærlig, stødig og trofast følgesvenn for den rette familien, spesielt de med plass og tid til å ivareta en stor rase. Den passer best til erfarne hundeeiere som setter pris på rasens vennlighet, ro og historiske bakgrunn som redningshund.
Utseende
Sankt Bernhardshund, også kjent som St. Bernhard, er en svært stor og majestetisk hunderase som opprinnelig stammer fra området rundt Alpene, spesielt ved det berømte St. Bernhard-passet mellom Sveits og Italia. Denne rasen er kjent for sin imponerende størrelse og kraftige bygning.
Sankt Bernhardshunden har et massivt hode, som er bredt og kraftig med en markant panne. Snuten er kort og bred, og de har som regel markerte stopp. Kjeven er sterk og leppene er ganske hengende, noe som gir dem et karakteristisk uttrykk. Øynene er middels store, mørkebrune og uttrykksfulle, som gir et vennlig og rolig inntrykk. Ørene er relativt høyt ansatte, middels store og faller ned mot kinnene.
Pelsen kan være enten lang eller kort, men begge variantene har tett og beskyttende underull. Den korte typen har tettliggende, glatt pels, mens den langhårede har middels lang, rett og buskete pels, spesielt rundt nakken, brystet og bak på bena – der det ofte danner såkalte ”faner”. Fargen på pelsen er alltid grunnleggende hvit kombinert med rødbrun eller mahogni. Det er vanlig med svarte sjatteringer rundt øynene og på ørene. Det hvite skal alltid være godt synlig på brystet, potene, neseryggen og haletippen, og gir hunden et særegent utseende.
Kroppen til en Sankt Bernhardshund er meget muskuløs og harmonisk – de har utpreget bred rygg, dypt bryst og solide ben med kraftige labber tilpasset å bevege seg i snø. Halen er lang og tykk, hengende med en svak bue oppover mot tuppen. Høyden på manken er for hannhunder vanligvis mellom 70 og 90 cm, og for tisper mellom 65 og 80 cm. Vekten varierer fra 60 til over 80 kg. Rasens imponerende størrelse kombinert med dens milde og rolige uttrykk gjør Sankt Bernhardshunden lett gjenkjennelig.
Alt i alt er Sankt Bernhardshunden en av de mest imponerende og karakteristiske hunderasene med sitt vennlige uttrykk, kraftige bygning og særegne fargekombinasjon.
Historie
Sankt Bernhardshund, også kjent som St. Bernard, har en lang og fascinerende historie som strekker seg flere hundre år tilbake i tid. Rasens opprinnelse ligger i de sveitsiske og italienske Alpene, nærmere bestemt ved det berømte St. Bernhard-passet, hvor den først ble oppdrettet av munkene ved et kloster på 1600-tallet. Disse munkene drev et herberge der de tilbød hjelp til reisende og pilegrimer som krysset de ofte farlige fjellovergangene, og det var her Sankt Bernhardshunden ble brukt som redningshund.
Sankt Bernhardshundens forfedre antas å stamme fra store gårds- og vakthunder som ble brakt med romerne til Sveits under antikken. Disse hundene ble siden krysset med lokale hundetyper, og gjennom selektiv avl fikk munkene frem en robust, utholdende og intelligent hjelper. Hundene var spesielt kjent for sine usedvanlige evner til å spore opp mennesker i dyp snø og tykk tåke, hvor synet og luktesansen deres kom til god nytte.
I løpet av flere århundrer skal Sankt Bernhardshundene ha reddet hundrevis av mennesker som var i nød i fjellet. Den mest legendariske av alle, Barry, levde på begynnelsen av 1800-tallet og sies å ha reddet minst 40 mennesker på egenhånd. Hundene ble ofte utstyrt med tønner rundt halsen, fylt med konjakk, slik at de kunne gi varme og trøst til nedkjølte personer som trengte hjelp.
På 1800-tallet begynte man å krysse Sankt Bernhardshunden med større raser som Newfoundland, noe som førte til den typiske langhårede varianten vi oftest ser i dag. Opprinnelig var pelsen kortere, noe som gjorde det lettere for hundene å bevege seg i snøen uten å få isklumper i pelsen. Etterhvert ble rasen kjent også utenfor Sveits, og Sankt Bernhardshunden ble raskt populær som både familiehund og utstillingshund på grunn av sitt vennlige gemytt og imponerende utseende.
I dag er Sankt Bernhardshunden en av de mest ikoniske rasene i verden, men den forbindes først og fremst med sitt modige og livsviktige arbeid i Alpene, hvor den bokstavelig talt reddet liv og bidro til å forme historien om firbeinte redningsarbeidere.