Beskrivelse: Lyngshest Eller Nordlandshest
Lyngshest, også kjent som Nordlandshest, er en robust og allsidig norsk hesterase med røtter tilbake til 1800-tallet i Nord-Norge. Rasen ble utviklet for å være en sterk og utholdende arbeidshest som takler kalde vintre, bratt terreng og krevende forhold. Lyngshesten er kjent for sitt rolige og vennlige temperament, samt sin store arbeidsvilje. Hesten er middels stor og har et kompakt og kraftig bygget kropp, sterke bein og tett, værbestandig pels. Den egner seg godt både som kjørehest, ridning, turer i fjellet og lett gårdsarbeid. Lyngshesten har de siste årene også blitt populær blant barnefamilier og hobbyryttere på grunn av sitt gode lynne og sin pålitelighet. Rasen er i dag utrydningstruet, og det gjøres et stort arbeid for å bevare den som en viktig del av den norske kulturarven.
Egenskaper
Lyngshest, også kjent som Nordlandshest, er en norsk hesterase med dype røtter i Nord-Norge, spesielt i områdene rundt Nordland, Troms og Finnmark. Denne rasen er kjent for sin usedvanlige styrke, robusthet og tilpasningsevne til harde klimatiske forhold. Lyngshesten har tradisjonelt vært en viktig del av dagliglivet i nordlige bygdesamfunn, der den ble brukt både som ridehest, pakkhest og trekkhest i landbruk og transport.
En voksen Lyngshest har en mankehøyde på rundt 130–140 cm, og rasen utmerker seg ved en kompakt og kraftig kroppsbygning. Hodet er forholdsvis lite med et vennlig uttrykk, øynene er store og livlige. Halsen er middels lang og overgangen til ryggen er sterk og smidig. Beina er solide, tørre og sterke, noe som gir rasen svært gode forutsetninger for å tåle vanskelige underlag som myr, snø og steinete fjell. Hovene er harde og slitesterke, noe som gjør skoing sjelden nødvendig under normale forhold.
Pelsfargen varierer, men de vanligste fargene er brun, svart, borket, rød eller grå. Mange lyngshester kan også ha primitive tegn som åle, og noen ganger sebrafjæringer på bena. Rasen har en tett, tykk vinterpels, som gir god beskyttelse mot kulde og vind. Dette sammen med en god evne til å utnytte knappe ressurser gjør lyngshesten svært tilpasningsdyktig i sitt opprinnelige miljø.
Temperamentet hos lyngshesten beskrives som rolig og vennlig, men samtidig energisk og lærevillig. Den er kjent for sitt gode lynne og samarbeidsvilje, noe som gjør den svært populær både hos barn og voksne. Rasen er også intelligent og selvstendig, og har en stor evne til å lære nye oppgaver. Bruksområdene er mange; i dag brukes lyngshesten både til tur- og fritidsridning, kjøring, og som terapihest. Rasen er også ofte brukt i arbeid med barn og unge, da den har stor tålmodighet og er trygg.
Lyngshesten er truet og regnes som en bevaringsverdig rase. Det foreligger strenge retningslinjer for avl, som sikrer rene linjer og helsemessig kvalitet. Rasen har få arvelige sykdommer, og levealderen er ofte høy, med mange dyr som er aktive langt opp i årene. Takket være målrettet bevaringsarbeid har rasen økt i popularitet de senere tiårene, og det er fortsatt stor innsats for å sikre den norske lyngshestens videre eksistens.
Utseende
Lyngshest eller Nordlandshest er en liten, men robust hesterase som har sitt opphav fra Nord-Norge, spesielt fra Nordland, Troms og Finnmark. Hestens utseende bærer preg av å være tilpasset et røft og barskt klima, noe som vises på dens solide kroppsbygning og tykke pels.
Høyden på manken for denne rasen ligger vanligvis mellom 125 og 135 cm, noe som gjør den til en av de minste norske hesterasene. Kroppen er kompakt, med en kort og kraftig rygg, markerte skuldre og et godt muskulert kryss. Bena er sterke og tørre, med tydelige ledd og solide, harde høver som egner seg godt for det ulendte terrenget som er typisk for Nord-Norge.
Pelsen til Lyngshesten er tykk og tett, spesielt om vinteren, da den får en klar vinterpels som beskytter godt mot kulde og vind. Dette gjør rasen svært hardfør og motstandsdyktig mot vær og vind. Sommerpelsen er kortere, men beholder ofte noe av den samme tettheten.
Denne rasen finnes i mange forskjellige fargevarianter. De vanligste fargene er brun, svart, rød og borket. Hvite avtegn forekommer, oftest i form av stjerne, blis eller snipp i hodet, samt sokker eller kronrender på bena, men omfattende hvite tegninger er sjeldent. Manen og halen er oftest tette og forholdsvis lange, og i enkelte tilfeller bølgete.
Hodet har et vennlig og intelligenspreg, og er av middels størrelse med en rett eller noe konkav neserygg, små ører og store, uttrykksfulle øyne. Halsen er nokså kort og kraftig, og går harmonisk over i kroppen.
Generelt fremstår Lyngshest eller Nordlandshest med et helhetsinntrykk som appellerer til både styrke og smidighet. Rasen er kjent for sin balanse, gode bevegelser og lette steg, noe som gjør den egnet til både kjøring, ridning og lettere arbeid. Takket være sine holder og funksjonelle kroppsbygning har den tradisjonelt vært brukt som kløvhest, trekkhest og gårdshest i generasjoner i Nord-Norge.
Historie
Lyngshest Eller Nordlandshest har en fascinerende og rik historie som strekker seg flere hundre år tilbake i tid i Nord-Norge. Denne hesterasen, som ofte omtales som "Nordlandshest/lyngshest," har sitt opphav i områdene rundt Nordland, Troms og Finnmark.
Det antas at de første forfedrene til lyngshesten kan spores tilbake til vikingtiden, der små, robuste hester levde nærmest fritt i det barske nordnorske landskapet. Disse hestene ble brukt som trekk- og ridehest av bøndene, og spesielt verdsatt for sin styrke, utholdenhet og evne til å klare seg på magert fôr, samt sitt vennlige og samarbeidsvillige lynne.
Rundt slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet begynte imidlertid bestanden å bli truet på grunn av import av større, utenlandske hesteraser. Mange mente at de små nordnorske hestene burde videreutvikles for å bli større og mer arbeidsdyktige. Dette førte til kryssing med ulike raser, noe som nesten utryddet den opprinnelige typen.
Lyngshesten fikk sitt navn etter de store lyngheiene i Nord-Norge hvor den tradisjonelt ble gjetet, men etter hvert etablerte navnet nordlandshest seg også. På 1930-tallet startet arbeidet med å bevare den opprinnelige rasen. En sentral skikkelse i dette arbeidet var veterinær Hans Blom, sammen med flere engasjerte bønder og hesteinteresserte. Takket være deres innsats ble det satt i gang systematisk avl på de få gjenlevende individer.
I 1968 ble den første stamboken opprettet, og rasen fikk etter hvert en sterkere posisjon. I 1969 ble det besluttet i avlslaget at både "Lyngshest" og "Nordlandshest" skulle brukes som gyldige navn for rasen for å anerkjenne deres felles historie og utbredelse.
I dag er nordlandshesten/lyngshesten anerkjent som en sjelden og unik norsk hesterase, kjent for sin tilpasningsdyktighet og allsidighet. Arbeidet med å bevare rasen pågår kontinuerlig, og den har fått økt popularitet både som barnehest, kjøre- og ridehest, og i ulike former for kjørekonkurranser og turbruk. Rasen er et levende kulturminne fra Nord-Norge og et vitnesbyrd om menneskets lange samspill med naturen i nord.