Beskrivelse: Harrier
Harrier er en mellomstor engelske støver som opprinnelig ble avlet for jakt på hare, men egner seg også godt som familiehund for aktive eiere. Rasens utseende minner om en liten foxhound, med muskuløs, atletisk bygning og en kort, glatt pels. Harrier er energisk, vennlig og sosial, og trives best med mye fysisk aktivitet og mental stimulering. Den er kjent for sin utholdenhet og gode nese, og benyttes ofte til sporarbeid. Harrieren er glad i barn og går ofte godt overens med andre hunder. En Harrier krever tydelig, positiv ledelse og trives i familier som kan tilby både mosjon og selskap. Rasen passer best for de som har erfaring med jakt- eller jakthunder, men kan også være et godt valg for førstegangseiere med en aktiv livsstil. Det er en robust og sunn rase, med få genetiske helseproblemer.
Harrier vurderinger
Egenskaper
Harrier er en mellomstor jakthund som opprinnelig stammer fra Storbritannia. Denne rasen ble avlet frem hovedsakelig for jakt på hare, derav navnet «Harrier», men har også vist seg dyktig på jakt etter annet vilt som rev og kanin. Harrieren ligner en mindre utgave av foxhound, med en robust, atletisk kropp og god utholdenhet. Rasen har et vennlig og sosialt temperament, noe som gjør den til en populær familiehund i tillegg til dens bruk som jakthund.
Harrieren har en kort, tett pels som vanligvis er trefarget (sort, hvit og brun), men kan også finnes i andre fargevarianter. Den krever minimal pelspleie utover regelmessig børsting for å fjerne løse hår og holde pelsen sunn. Hunden har hengende ører, mørke øyne og et uttrykksfullt ansikt, noe som gir den et sjarmerende ytre.
Rasen er kjent for sitt gode lynne og sosiale natur, og trives best i familier med mye aktivitet. Harrieren har et høyt energinivå og trenger daglig mosjon for å trives; lange turer, løping og lek er ideelt, og den vil gjerne delta i ulike aktiviteter sammen med eieren. På grunn av sitt naturlige jaktinstinkt bør Harrieren alltid være i bånd eller i inngjerdet område når den er ute, ettersom den lett kan følge spennende dufter og løpe av gårde uten å høre på innkalling.
Intelligensnivået hos Harrier er høyt, og de lærer raskt nye kommandoer. Trening bør skje med positive metoder og masse ros, da de kan være noe egenrådige hvis de ikke er motiverte. Harrier fungerer godt sammen med barn og andre hunder, og de fleste trives i flokk. De er vennlige og tillitsfulle mot fremmede, og fungerer derfor dårlig som vakthund.
En Harrier kan være en lojal, hengiven og glad følgesvenn for den aktive familien. Rasen passer best for de som kan gi den nok fysisk og mental stimulans. Selv om de kan tilpasse seg å bo i en leilighet med riktig aktivitet, trives de best med tilgang til større uteområder. Med godt stell og riktig oppfølging kan Harrier bli en flott familiehund i mange år.
Utseende
Harrieren er en mellomstor støver med et utseende som umiddelbart vitner om dens robuste og atletiske egenskaper. Den minner mye om en mindre utgave av foxhounden, men har sitt helt egne særpreg. Harrieren har en sterk og muskuløs kropp, som er bygget for utholdenhet og fart. Brystkassen er dyp og bred, noe som gir god plass til lungene og hjertet, og gir hunden de beste forutsetninger for å jakte over lange avstander uten å miste pusten.
Hodet hos harrieren er middels bredt med tydelige, men ikke overdrevent markerte ansiktsdrag. Skallen er lett hvelvet og har en moderat stopp mellom snute og panne. Snutepartiet er rett, verken spisst eller for kraftig, og nesen er gjerne svart med vide nesebor, noe som gir god luktesans. Øynene er middels store, runde og har gjerne et vennlig og livlig uttrykk. Fargen på øynene er vanligvis mørk brun, og ørene er middels lange, hengende, og ligger flatt inntil hodet.
Harrierens pels er kort, tett og glansfull. Den beskytter mot forskjellige værforhold, og er lett å holde ren. Fargen kan variere, men de fleste harriere er tricolorede (sort, hvit og brun), eller bicolorede (hvit med oransje eller sort). Pelsen fremstår alltid glatt og velstelt, og gir et sunt uttrykk. Bein og poter er sterke og godt vinklede, noe som gir god stabilitet og fleksibilitet i terrenget. Halen er middels lang, sterk ved roten, og bæres gjerne i en svak bue oppover uten krøll over ryggen.
Helhetsinntrykket av en harrier er en velproposjonert, energisk og vennlig hund. Den gir inntrykk av balanse, utholdenhet og styrke, og er spesielt kjent for sitt harmoniske og sunne eksteriør. Harrieren skal aldri virke tung eller klosset, men alltid lett på foten og klar for aktivitet. Dette gjør dem attraktive både som familiehund og jakthund for de som ønsker en robust rase med et klassisk og funksjonelt utseende.
Historie
Harrieren er en britisk hunderase med en lang og spennende historie som strekker seg flere hundre år tilbake i tid. Opprinnelsen til rasen er ikke helt klarlagt, men den antas å ha utviklet seg i England allerede på 1200-tallet. Navnet "Harrier" kommer fra det engelske ordet for hare, noe som peker mot rasens hovedoppgave: jakt på hare under organisert hetsjakt, kjent som "hare hunting." Harrieren er nært beslektet med både foxhound og beagel, og noen teorier sier at harrieren er resultat av kryssing mellom disse to rasene.
I løpet av middelalderen ble jakt med hunder en populær fritidsaktivitet særlig blant adelen i England. Harrieren ble ansett som den perfekte jakthund på hare, da den balanserte mellom fart, utholdenhet og evne til å følge et duftspor. Rasen ble først og fremst brukt til jakt i grupper, såkalte "packs," der flere hunder samarbeidet for å drive og spore opp byttet.
På 1700- og 1800-tallet ble det dannet mange organiserte harrier-pakker, ofte tilknyttet ulike herregårder. Harrieren fikk stadig økt popularitet utover landet og bidro sterkt til utviklingen av jakthundtradisjonen i både England og Irland. Etter hvert som beagelen ble mer utbredt som selskapshund, beholdt harrieren sin posisjon som en spesialisert jakthund.
Rasen ble også forsøkt innført til andre deler av Europa og til Amerika, men slo aldri gjennom i samme grad som i hjemlandet. I dag er harrieren mest kjent i Storbritannia. Moderne harrier-hunder brukes fortsatt til jakt, men finnes også som familie- og utstillingshunder. Avl med fokus på både arbeidskapasitet og mentalitet har bidratt til å bevare rasen, selv om den i dag anses for å være relativt sjelden sammenlignet med flere andre britiske jakthunder. Harrierens historie er et tydelig eksempel på britisk jakthundkultur og den nøye avlsarbeidet som ligger bak slike bruksraser.