Beskrivelse: Degus
Degu er en liten gnager som opprinnelig kommer fra Chile i Sør-Amerika. Dyret har på kort tid blitt en populær selskapsgnager, kjent for sitt sosiale vesen og aktive livsstil. Degus trives best i grupper, og det anbefales å holde dem sammen med artsfrender for å forhindre ensomhet og tristhet. De er dagaktive, noe som gjør dem til spennende kjæledyr å observere og samhandle med på dagtid. Deguer har et særegent utseende med store, mørke øyne, lange barter og en busket hale. De trenger et romslig bur med muligheter for klatring, graving og gnaging. Riktig kosthold er viktig, da de er utsatt for diabetes; derfor bør de ikke få mye sukker i kosten. Med riktig stell kan degus bli mellom 5 og 8 år gamle. De er kjent for sin nysgjerrighet og intelligens, og kan lære seg enkle triks og bli ganske tamme med jevnlig kontakt.
Egenskaper
Degus (Octodon degus) er små gnagere som opprinnelig stammer fra de sentrale delene av Chile. De har blitt populære kjæledyr for mange, delvis på grunn av sitt sosiale gemytt og sjarmerende oppførsel. Degus lever i kolonier i naturen og har behov for mye sosial kontakt, både med andre degus og med eierne sine.
Degus kan bli rundt 25–31 cm lange inklusiv hale, og voksne veier gjerne mellom 170 og 300 gram. Kroppsbygningen ligner litt på både ekorn og rotte, med en glatt og myk brungrå pels, store mørke øyne og lange værhår. Halen ender i en buskete dusk, og det er viktig å være forsiktig når du håndterer dyret, for halen kan falle av (autotomi) om man drar hardt i den.
Dyrene er planteetere og trenger et fiberrikt kosthold basert på høy, sammen med spesialtilpasset degu-pellets. De tåler ikke sukker særlig godt, ettersom de lett utvikler diabetes. Derfor må man alltid unngå frukt og alt med tilsatt sukker i kosten deres. Grønnsaker som brokkoli, gulrot (i små mengder), paprika og urter kan gis som godbiter.
Deguens forventede levetid er som regel mellom 5 og 9 år i fangenskap med god pleie, selv om noen kan bli eldre. Dyrene er mest aktive i grålysningen og om kvelden, noe som gjør de til gode kjæledyr for mange familier. De kommuniserer mye med lyder og kroppsspråk, og om de trives, kan de bli ganske tamme og lære å kjenne sin eier.
Det er viktig å holde deguser i grupper, siden ensomhet kan føre til alvorlige atferdsproblemer og stress. Burmiljøet bør være romslig, gjerne høyt og med flere etasjer, tunneler, gjemmesteder og hjul for aktivitet. De elsker å gnage, så trygge materialer må brukes for å hindre at de gnauser seg ut av buret. Det trengs også sandbad jevnlig for å holde pelsen ren og sunn.
Tidlig håndtering og regelmessig sosialisering er viktig for at deguser skal bli tamme. Med riktig stell og miljøtilrettelegging, er degus nysgjerrige, energiske og sosiale kjæledyr som gir mye glede og aktivitet i hjemmet.
Utseende
Degus, eller Octodon degus som de heter vitenskapelig, er små gnagere som opprinnelig kommer fra Chile. Disse dyrene har et meget karakteristisk utseende som skiller dem fra andre populære kjæledyrgnagere som rotter eller hamstere. Degus har en kompakt og muskuløs kropp, vanligvis mellom 25 og 31 cm i total lengde, hvorav halvparten av lengden utgjøres av halen. Halen er relativt tykk med en tydelig børsteaktig tupp, og denne enden kan faktisk falle av hvis degusen blir fanget eller skadet, noe som er en naturlig forsvarsmekanisme.
Deguens pels er myk, tett og glatt. Fargen er vanligvis agouti—en blanding av brune, grå og litt gulaktige toner—som gir en kamuflasjebeskyttende effekt i deres naturlige habitat. Man kan se lyse områder under haken og på magen, mens de øvre delene er mørkere. Ørene er store og runde, uten mye pels på ytterkanten, noe som gjør dem følsomme for svingninger i temperatur.
Degus har store, mørke øyne som gir god nattsyn, da de er mest aktive under morgenen og kvelden. Bena er forholdsvis korte, men sterke. Bakbena er veldig godt utviklet og gir dem en imponerende evne til å hoppe og klatre. Frembeina er mindre, men har skarpe klør som brukes til å grave og håndtere mat.
Tennene til degusen er lette å kjenne igjen, siden de har oransjefarget emalje—et resultat av høyt innhold av karotenoider i maten. Tannhelsen er viktig for degus, siden tennene vokser livet ut. Snuten er spiss med lange, tydelige værhår som hjelper dem å orientere seg i mørket eller under bakken.
Totalt sett gir alle disse egenskapene degusen et årvåkent, kvikt og sjarmerende utseende som mange synes er veldig appellerende. Deres livlige natur og nysgjerrige blikk gjør dem til attraktive kjæledyr for dem som ønsker et aktivt og sosialt gnagervenn.
Historie
Degus (Octodon degus) er en gnagerart som opprinnelig kommer fra Chile i Sør-Amerika. Der har de lenge vært en del av det naturlige dyrelivet, spesielt i de tørre og åpne områdene på de sentrale slettene. Arkeologiske funn viser at degusen har eksistert i dette området i mange tusen år, og flere urfolk har beskrevet små gnagere i sin folklore og sine observasjoner av naturen.
Forskere begynte for alvor å interessere seg for degusen først på 1800-tallet, da europeiske oppdagelsesreisende og naturforskere startet å samle eksemplarer av ulike sør-amerikanske dyr for å beskrive og katalogisere dem. Degusen ble først vitenskapelig beskrevet av den tyske zoologen Juan Ignacio Molina så tidlig som i 1782, men det var først utover 1900-tallet at arten fikk mer oppmerksomhet i forskningsmiljøene på grunn av sin sosiale atferd og sitt komplekse kommunikasjonssystem. Dyret ble brukt som modellorganisme for forskning på blant annet diabetes, aldring og kognisjon, for degusen har en naturlig tendens til å utvikle diabetes type 2, noe som også skjer hos mennesker.
Degusens reise fra de chilenske steppene til kjæledyrstatus i Europa og resten av verden startet på slutten av 1900-tallet. På 1980- og 1990-tallet ble de vanligere som selskapsdyr, spesielt i Storbritannia og Tyskland, før de etter hvert begynte å dukke opp i norske dyrebutikker på 2000-tallet. Populariteten skyldes deres nysgjerrige og aktive natur, samt behovet for sosial kontakt – de trives best i grupper.
Til tross for at degusen ikke er et klassisk husdyr sammenlignet med marsvin og hamstere, har den fått en stadig større tilhengerskare blant smådyrsentusiaster. I dag opprettholdes tamme deguser hovedsakelig av oppdrettere som fokuserer på dyrevelferd og kunnskap om artens behov, og det pågår fortsatt forskning på deres naturlige adferd, sykdommer og miljøkrav som gir viktig informasjon både for forskningsmiljøer og for folk som ønsker å holde degus hjemme som kjæledyr.