Beskrivelse: Antoliansk Gjeterhund
Anatolisk Gjeterhund, også kjent som Anatolian Shepherd Dog, er en stor og kraftig hunderase som opprinnelig stammer fra Tyrkia hvor den har blitt brukt til å vokte buskap mot rovdyr som ulv og bjørn. Rasen er kjent for sin uavhengighet, styrke og lojalitet mot flokken sin, noe som gjør den til en utmerket vokterhund på gårder og i landlige strøk. Anatolisk Gjeterhund er svært selvstendig og krever derfor en erfaren eier som kan gi den tydelig ledelse og hensiktsmessig trening. Den er ikke spesielt krevende når det gjelder pelsstell, men trenger daglig mosjon for å trives. Rasen kan være reservert mot fremmede, men er ofte svært hengiven og beskyttende overfor egen familie. Anatolisk Gjeterhund passer best for dem som har god plass og erfaring med store, selvstendige hunder.
Antoliansk Gjeterhund vurderinger
Egenskaper
Anatolisk gjeterhund, også kjent som Kangal eller Anatolian Shepherd Dog, er en kraftig og selvstendig hunderase med opprinnelse fra de store steppene og fjellområdene i Tyrkia. Dens primære rolle har historisk vært å vokte buskap mot rovdyr, noe som har formet både dens fysiske og mentale egenskaper. Anatolisk gjeterhund er kjent for sitt rolige og avbalanserte temperament, stor utholdenhet og usedvanlig lojalitet mot sin familie.
Dette er en svært kraftig hund med en robust beinbygning og stor muskelmasse. Hannen blir ofte mellom 74 og 81 cm i skulderhøyde, mens tispene er noe mindre. Typisk vekt hos hanner ligger rundt 50-65 kg. Pelsen er kort til middels lang, tett og værbestandig, noe som gjør den særdeles godt egnet for utendørs liv i ulike klimaforhold. Fargen varierer, men typiske farger er sandfarget, lys beige eller grå med sort maske.
Anatolisk gjeterhund har et eksepsjonelt sterkt vaktinstinkt, og den er svært modig. Det gjør den til en glimrende vokterhund. Likevel er den vanligvis reservert ovenfor fremmede og utviser ikke unødig aggressivitet. Den har et sterkt flokkinnstinkt og knytter seg særlig til familien, og er ofte svært mild mot barn. Samtidig krever denne rasen tidlig og konsekvent sosialisering og trening fordi dens selvstendighet og sterke natur kan gjøre den utfordrende for uerfarne hundeeiere.
Anatolisk gjeterhund har et lavt aktivitetsnivå inne, men trenger mye plass og regelmessig mosjon for å trives. Den er ikke spesielt leken, men verdsetter arbeidsoppgaver og mentale utfordringer. Til tross for sin robuste helse er det noen arvelige sykdommer, særlig hoftedysplasi og øyeproblemer, man bør være oppmerksom på. Gjennomsnittlig levealder er 11-13 år.
Alt i alt er Anatolisk gjeterhund en flott, uavhengig og trofast familiehund for dem som har kunnskap, tid og plass. Dette er ikke en rase for alle, men den som forstår og respekterer dens instinkter og behov, vil få en lojal og beskyttende følgesvenn.
Utseende
Antoliansk gjeterhund, også kjent som Anatolsk vokterhund eller på engelsk Anatolian Shepherd Dog, er en stor og kraftfull rase som stammer fra Tyrkias regioner øst for Anatolia. Denne hunden har et imponerende utseende, med en robust og muskuløs kropp bygget for å jobbe i tøft terreng og beskytte buskapen mot rovdyr. Kroppen er godt proporsjonert, og gir inntrykk av styrke og utholdenhet.
Hannene er vanligvis mellom 74 og 81 cm høye ved manken, mens tispene er en anelse mindre, fra 71 til 79 cm. Vekten varierer fra 40 til 65 kg, avhengig av kjønn og individets bygning. Hodet er bredt og kraftig, med en moderat stopp og et markert nakkeparti. Nesepartiet er forholdsvis langt og rektangulært med sorte eller mørkebrune lepper. Øynene er middels store, mandelformede, og har vanligvis en gyllen eller brunaktig farge som uttrykker ro og verdighet. Ørene henger ned langs siden av hodet, er trekantede og sitter relativt høyt plassert.
Pelsen er tett og rett, middels lang til kort, vanligvis mellom 2 og 6 cm avhengig av sesong. Underullen er tykk og gir god beskyttelse mot vær og vind. Typiske farger inkluderer sandfarget (fawn), lysebrun, rødgul, ulvegrå og brunlig, ofte med mørk maske rundt snuten og øynene – denne masken er et kjennetegn ved rasen som gir den et unikt uttrykk. Noen individer har litt hvitt på bryst eller poter.
Antoliansk gjeterhund har et majestetisk og alvorlig uttrykk, og ganglaget er effektivt, flytende og tendensielt lett, til tross for størrelsen. Kroppen er aldri tung eller klossete, men balansert og harmonisk. Halen bæres lavt i ro og kan krølle seg over ryggen når hunden er oppmerksom eller opphisset. Antoliansk gjeterhunds utseende taler for dens funksjon som vokterhund – alltid årvåken og beskyttende overfor flokken sin, med fremtoning av selvsikkerhet og autoritet.
Historie
Den anatoliske gjeterhund, også kjent som Anatolian Shepherd Dog (Anadolu çoban köpeği på tyrkisk), har en dyp og rik historie som strekker seg flere tusen år tilbake i tid. Rasens opprinnelse finner vi i Anatolia-platået – et område som i dag utgjør den sentrale delen av Tyrkia. Her har den anatoliske gjeterhunden blitt utviklet i nær tilknytning til den beitende nomadenes livsstil, der store og robuste vokterhunder var uunnværlige for å beskytte saueflokker mot rovdyr som ulv, bjørn og sjakal.
Den anatoliske gjeterhunden har sin bakgrunn blant flere forskjellige typer lokale, tyrkiske hunder som ble avlet frem selektivt for sin størrelse, mot, hurtighet, og lojalitet. Gjennom tiden har bønder og gjeterne i Anatolia valgt ut de hundene som viste de beste egenskapene som flokkbeskytter og videreført deres gener. Dette har gjort at rasen i dag utviser en svært sterk beskyttelsesinstinkt, høy arbeidskapasitet og stor utholdenhet.
I det gamle Anatolia var det kritisk for bøndene å ha hunder som kunne overleve i et karrig og hardt klima, og rasens tette dobbelpels, store størrelse og naturlige mot, gjorde dem ideelle for dette formålet. Hunder som minnet mye om den anatoliske gjeterhund er avbildet på eldgamle relieffer og keramikk fra både assyriske, hetittiske og babylonske sivilisasjoner, noen av disse går mer enn 4000 år tilbake i tid.
Det var først på 1970-tallet at rasen ble introdusert i Vesten, hovedsakelig til Storbritannia og USA. Etter hvert har den fått økende anerkjennelse internasjonalt, særlig for sine evner som vokterhund og sin lojalitet til familien. Rasen ble offisielt godkjent av FCI (Fédération Cynologique Internationale) i 1989, og siden har den anatoliske gjeterhund blitt en populær brukshund også utenfor Tyrkia. Rasen brukes i dag blant annet til beskyttelse av buskap i både Nord-Amerika, Australia og flere europeiske land. Til tross for moderne utfordringer er den anatoliske gjeterhund fortsatt et symbol på det tyrkiske steppelandets urgamle tradisjoner og menneskets samarbeid med naturen.